Bahare Viken

#snakkforensomtier

14. september 2018   |   Kommentarer

Jeg har aldri opplevd rasisme, til tross for at jeg var den eneste utenlandske i klassen på Gokstad barneskole i Sandefjord. Vel, bortsett de to gangene jeg ble kalt «bartejenta» av en gutt på trinnet over meg. Etter jeg klarte å overbevise han om at Kaptein Sabeltann var pappaen min, sluttet han. Det var jo logisk: vi hadde jo bart begge to.

Jeg husker spesielt en gang familien min og jeg var på en Iransk fest i Oslo, og jeg tenkte «nå er jeg i Iran», fordi det var så mange Iranske flagg der. Derfor svarte jeg alltid bare «Oslo» når noen spurte «hvor kommer du fra?» Selv om jeg ble gjennomskuet, var det ingen som sa noe, så jeg følte meg aldri annerledes.

Når jeg har fått det samme spørsmålet i voksen alder, skulle jeg noen ganger ønske at det var nok med å svare «Sandefjord». Det er jo der jeg har vokst opp og tilbragt 19 av 25 år av livet mitt, så det er jo der hele livshistorien min er. Det er så mye lettere enn å si: «jeg er blanding av iransk, tyrkisk og azerbaijansk, også har jeg noen russiske gener ett eller annet sted i blodet». Jeg klarer jo så vidt å holde oversikten selv. Spesielt vanskelig er det å holde styr når jeg må dra hele regla i fylla for noen jeg nettopp har blitt kjent med. Og så blir de skuffet over hvor lite eksotisk jeg egentlig er, for jeg har jo aldri vært i verken Iran, Azerbaijan eller Russland, og kan ikke si en eneste setning riktig på noen av språkene. Noen ganger later jeg som at jeg sier noe på persisk – bare for å virke litt eksotisk. Ingen skjønner jo noe uansett.

Men jeg skal ikke klage, for jeg har vært veldig heldig. Greit nok, jeg fikk aldri være Emma i Spice Girls fordi hun var blond, og jeg alltid måtte være Belle i Power Puff-jentene fordi jeg hadde svart hår. MEN etter en avstemning i klassen fikk jeg være Lucia i 7. klasse på barneskolen, selv om hun liksom egentlig burde være blond, ifølge gutta i parallellklassen.

Som regel engasjerer man seg ikke i saker som ikke berører en selv, og derfor har jeg heller aldri engasjert meg i saker om rasisme. Men da Fædrelandsvennen ringte meg og spurte om jeg hadde noen kommentarer til en sak de lagde om Cubus sine nye kampanjemodeller, der alle så ut som en søskenflokk på 6 tvillingsøstre som hadde blitt copy pastet. Da følte jeg at jeg måtte si noe.

Dette var min kommentar til kritikken:
– Jeg tenker at kritikken Cubus har fått er en viktig påminnelse til ikke bare de, men også alle andre. Jeg håper vi alle tar lærdom, ansvar og plasserer en huskelapp i bakhodet etter dette. Også håper jeg Cubus ikke fraskriver seg ansvaret, men heller tar til seg kritikken, utfordrer seg selv og fra nå av setter standarden for resten av motebransjen. For jeg tror og håper ingen med vilje fraskriver seg dette ansvaret med å inkludere mangfoldet i samfunnet, men det er samtidig synd at dette fortsatt ikke er en selvfølge i 2018.

Alle bør kunne kjenne seg igjen i minst én av modellene på reklameplakatene når de går inn i en butikk – både blondiner, brunetter, og uansett størrelse. Ingen skal gå inn i en butikk og tenke «søren, skulle ønske jeg var sånn». Man skal kunne tenke «se, der er jeg».

Da Cubus-saken ble publisert, skrollet jeg meg naturligvis gjennom saken for å dobbeltsjekke mine egne sitater. Jeg kom tilfeldigvis over kommentarfeltet nederst i saken, og denne gang var jeg ikke ute etter å lete etter negative kommentarer, da jeg syns jeg var relativt snill i kommentarene mine. Men der ble jeg ganske overrasket.

Kommentarfeltet inneholdt ca 50 kommentarer, hvor 49 av 50 var litt á la denne:
Reklamen fra Cubus er helt i toppklasse. Sutrete kommentarer fra innvandrere og deres tilhengere bør vi ikke bry oss om. Innvandrerne som kommer hit bør vise litt takknemlighet over Norge og nordmenn. De koster oss sånn ca 50 milliarder i året. Skole, helsestell, trygdeytelser i verdenstoppen, alt dette får de gratis. Så hisser de seg opp over at de ikke er med i en reklame? Hvis det er så fælt i Norge, hvorfor kommer de hit? Jeg tror mange er mektig lei av innvandrere som klager over Norge og nordmenn. Kanskje på tide at innvandrere tenker over hvilke goder de har her, det er ikke lite, for å si det mildt.

Først tenkte jeg: Hvorfor sier han dette til meg, som kanskje er den minst utenlandske av alle utlendinger jeg kjenner? Jeg er jo oppvokst med en stefar som heter Tor Emil og har feriert på en gård i Valdres siden jeg var 10. Hallo – jeg leste runer utenat på barneskolen og gikk til og med på leikarring, liksom (sånn ringdans der man hopper rundt hverandre i bunad). Jeg er jo helt feil utlending å «ta», tenkte jeg, og jeg har ikke så mye å komme med tilbake fordi jeg ikke kan kjenne meg igjen i uttalelsene hans.

Men så kom jeg til å tenke på alle de andre som ikke har vært like heldige som meg. For det finnes så altfor mange av de som drar hjem alene etter vors, mens alle vennene er ute og koser seg på utestedet de ikke kom inn på, fordi de ikke hadde «riktig» hudfarge eller kroppsfasong. De som har studert i 12 år, men likevel ikke får jobb fordi de ikke har «riktig» etternavn eller utseende. De som har sluttet å snakke, fordi slike holdninger har blitt en vane. De som trenger noen som snakker for seg. Vi må snakke for de!

#snakkforensomtier