Marie Wolla

Bekjennelser fra prøverommet

10. november 2016   |   Kommentarer

mariewolla_proverommet_01

Kjære prøverom. Det er noe jeg har tenkt på en stund, og det er på tide at jeg er ærlig med deg. Jeg håper ikke at du tar dette så personlig. Jeg liker deg faktisk ikke. Da jeg dro hjemmefra i dag tidlig følte jeg meg fin. Jeg hadde tilbrakt en god halvtime foran speilet på badet, fikset håret mitt og fått nok timer søvn til at jeg for en sjelden gangs skyld ikke måtte bruke en kilo concealer under øynene. Så står jeg der da; i butikken. Etter å ha rundet lokalet én gang har jeg allerede røsket med meg mine utkårede favoritter som skal få lov til å henge med meg i prøverommet. Var det maks seks plagg sa du? Jeg drar igjen gardinene og er etterlatt for meg selv i et trangt prøverom. Allikevel er dette plassen jeg føler meg mest eksponert. Svetten begynner å renne, og panikken tar meg. Hvorfor er det så forbanna varmt i disse prøverommene? Jeg vrenger av meg en klam bukse og står der i bare trusa før jeg endelig løfter blikket.

Cellulitter. Det er det første som møter meg. Jeg ser noen av dem i speilet mitt hjemme, men her i dette magiske rommet ser jeg virkelig alt – og enda litt til. Jeg ser ikke bare osten jeg høvlet ned på under min nylige tur til Barcelona, men jeg ser også rester av pinnekjøtt-middagene jeg hadde under i juletider i fjor, og året før der. Og året før det igjen. Jeg vet ikke med dere altså, men jeg er i hvert fall ikke så veldig keen på å se alle skavankene mine i 360-graders vinkel. Ufresh er ikke engang i nærheten av å beskrive hvordan jeg føler meg i et prøverom. Jeg kan sverge på at håret mitt ikke var så fett i dag tidlig. Jeg trodde også at sminken min var plettfri, men der tok jeg grådig feil. Jeg begir meg ut på første plagg; en fin kjole jeg så et bilde av for noen dager siden. Jeg ber en stille bønn før jeg drar plagget over hodet. Ikke overraskende nok har denne kreasjonen en underkjole festet til det øverste laget, og nå har jeg plutselig blitt fanget et sted mellom venstre arm og ti forskjellige stropper som har hektet seg rundt halsen min. Det er ikke første gang dette skjer – for å si det sånn. Jeg husker den gangen jeg presset på meg en paljettkjole som egentlig var for trang. Bare la meg fortelle deg; du vet ikke hva en ekte kamp er før du må vrenge av deg en trang paljettkjole som ikke har glidelås.

Blodårene buler ut. Shopping er jo tross alt ekstremsport, og når du har løpt rundt i en kokende varm butikk med femten plagg på hver arm kan jeg love deg at du får trent deg. Er ikke den egentlige hensikten med prøverom at de skal få oss til å føle oss bra, slik at man vil kjøpe plagget? Burde ikke alle prøverom være utstyrt med et mykt lys og en egen stemme som forteller deg hvor fin du er? Butikkene burde hyre inn sånne kleine hunks som de har på Abercrombie, og plassere dem på en krakk i prøverommene i stedet. Og for hvert plagg du kjemper på deg slenger han smigrende kommentarer i din retning. «Damn, you look fine in that thing!» eller «Can I take you home to my mama’s house?». Da hadde jeg jo kjøpt hele butikken.

mariewolla_proverommet_02