Marie Wolla

22 år og bor fortsatt hos mamma

10. januar 2017   |   Kommentarer

MarieWolla_Cotton_02

Jeg var 16 år gammel da jeg for første gang bestemte meg for å flytte ut. I mine øyne var jeg mer moden enn alle andre rundt meg (mamma inkludert) og jeg hadde fått nok av å bo under samme tak som familien min. Jeg var lei av å bli kjeftet på for de skitne tallerkenene som hadde stått på benken i lenger enn fem minutter (jeg skulle akkurat til å sette dem inn liksom – sånn serr) og jeg var heller ikke så veldig fan av innredningen i stua som bestod av 60 prosent harry pyntenips. Det var jo bare ett problem; jeg var ikke gammel nok. Med mindre jeg ville begynne på en internatskole langt ute i gokk. Så fort jeg fylte 18 derimot, ja da skulle alle få se hvor fort jeg kunne pakke kofferten min og fly ut av fugleredet.

«Hvor bor du?». Spørsmålet henger i luften, og jeg prøver å gjøre klar unnskyldningene oppe i hodet mitt. «Ehm, jeg bor i Asker» hører jeg meg selv si. Personen jeg snakker med er litt eldre enn meg, har bodd i byen i flere år allerede og skal snart kjøpe leilighet med kjæresten. «Åh, så deilig da egentlig. Det kan jo være masete i byen». Ja, det er sikkert sant, men dessverre har jeg ikke et annet utgangspunkt å sammenlikne med ettersom jeg har bodd alle mine 22 år hjemme hos mamma på et lite tettsted som knapt får plass på kartet. «Ja, hehe. Det er digg det». svarer jeg. Så ser hun på meg og sier; «Hvor mye betaler man i husleie der ute a?» *klein stillhet* «Eh… jeg bor sammen med mamma faktisk» *enda kleinere stillhet*

Jeg skulle være først ut, men istedenfor ble jeg sistemann. Mitt ønske om å flytte ut har alltid vært der naturligvis, men jeg ville ikke flytte ut og kaste husleiepenger ut av vinduet sånn helt uten videre. Derfor har jeg nå i flere år sett venninnene mine flytte ut i tur og orden – og til slutt var det bare meg igjen. På det lille tettstedet som knapt får plass på kartet. Her ligger jeg i sofaen og ser dårlig tv på lørdager, når vennene mine er ute og fester til morgengry. Jeg går på butikken og ignorerer blikket til dama bak kassa (som garantert synes det er tragisk at jeg går på butikken med moren min), mens vennene mine kjøper makaroni til middag for en tier – for å ha råd til månedens husleie.

Ja, jeg synes det er flaut å innrømme at jeg er sistemann ut, men samtidig vil jeg stå opp for meg selv (og alle andre som er i samme situasjon) ved å si at det er viktig å ta valg som føles riktig for én selv – uten å bli påvirket for mye av det alle andre tilsynelatende gjør. Jeg har holdt ut her hjemme ganske lenge, men nå står jeg plutselig med én fot i barndomshjemmet og én fot ut i voksenlivet. Tiden er derfor inne for å ta det neste steget videre. Med det sagt, så er jeg veldig glad for å kunne fortelle dere at jeg er 22 (snart 23) år og bor nå i Oslo.

MarieWolla_Cotton_01