Pia Seeberg

Mobilen er min BFF, og jeg er ikke flau over det

| 31. mai 2017   |   Kommentarer

I samarbeid med Telenor

Digital detox og retrotelefoner er hotte greier om dagen, men har det noe for seg, eller er det bare et nostalgisk blaff vi snart har glemt?

Vi satte De Nye-kollegaene mine Christina, Marie og Felicia på en test, og opplegget var enkelt:

48 timer uten smarttelefon. De fikk hver sin gamle Nokia til disposisjon, men altså ingen mulighet for å scrolle på Instagram eller lese nyheter, for en Nokia 3310 har ikke 3G en gang. (HAHA!)

Blir livet egentlig noe «smartere» av å ha en smarttelefon?

Rapporten Barn og Medier 2016 viste at digital tidsbruk er kilde til konflikter i norske hjem. Vi har vel alle vært der at vi ikke får øyekontakt med han vi har servert middag til og forsøker å få en dialog med. Ja, Simen, jeg prater til deg.

På jobben diskuterte vi dette med mobilbruk og hvordan det påvirker oss i hverdagen. Hvordan ville det påvirke livet vårt hvis vi droppet smarttelefonen til fordel for gode gamle Nokia 3310? Og herfra vokste ideen frem med om å teste 48 timer uten smarttelefon.

Innerst inne var jeg glad for at de tre andre kollegaene mine meldte seg først som testkaniner. Jeg har nemlig en veldig lykkelig relasjon til min telefon.

Så jeg sa: Kjør på, jenter, dette blir kjempegøy!
Mens jeg tenkte: Jeg er så glad for at ikke jeg må gjennom det der.

Og så lente jeg meg tilbake for å observere om jeg kunne se noen endringer ved kollegaene mine som nå var utstyrt med gamle «dum-telefoner.»

Felicia var tydelig stressa den første dagen, og røyk til og med på en juksesmell allerede første kveld. Marie var hakket mer entusiastisk da hun ble gjenforent med gamle ringetoner og Snake, men oppdaget raskt hvor upraktisk det var å ikke ha enkle, men viktige ting som bussbilletter og mail tilgjengelig. Christina satt ikke igjen med opplevelsen av «mindre scrolling = mer tid» – det var jo så mye annet som ble mer tungvint og tidkrevende. Å sjekke hvem som ringer FØR man tar telefonen, for eksempel – haha! – det er jo sånne ting som er så ufattelig deilig med å ha alt du trenger i én telefon.

Og med fasit i hånd kan jeg si at heller ikke jeg opplevde dem som mer tilstedeværende eller konsentrerte på jobb.

Vi hadde riktignok en fin lunsj uten at noen fiklet med iPhonen sin, og det var egentlig ganske digg at det roet seg ned på jobbchatten som vanligvis piper i ett sett. Men på den annen side tok det mye lengre tid å få svar på spørsmål som trengte raske avklaringer (vi er ikke en arbeidsplass der de ansatte sitter klistra til en stasjonær data fra 09 til 17) og det ble mye snakk om alt de ikke fikk gjort.

Dessuten er det dritkjedelig å ikke få svar når man sender en skikkelig morsom snap (jeg måtte jo sjekke om de juksa.)

Selv har jeg aldri vært tilhenger av detox, og avstand fra telefonen min er det siste jeg ønsker meg. Det første vi forbinder med smarttelefoner er ofte de sosiale mediene, men den rommer så mye annet vi tar som selvfølgeligheter, og som faktisk gjør hverdagen vår mer effektiv, produktiv og ressurssterk.

  • Musikkmulighetene er uvurderlige – jeg streamer musikk til nesten alt. Jeg trener selvfølgelig til musikk, men jeg bruker det også på jobb, når jeg må konsentrere meg, når jeg skal slappe av og når jeg skal gjøre mindfullness. Musikkmulighetene på telefonen min gjør det mulig å sette meg selv i ulike sinnsstemninger, avhengig av hva jeg skal oppnå. Jeg ville aldri vært uten denne muligheten.

 

Dette er treningslista da, ville ikke anbefalt den til en mindfulness-session, hehe.

 

  • Podkast-appen gir meg tilgang til en hel verden av kunnskap og inspirasjon. Jeg hører masse på podkast, og det er faktisk et av de mest inspirerende verktøyene jeg har i hverdagen min. Kindle-brettet min er helt gull, men jeg trives aller best med å kunne bevege meg og lære samtidig.

 

  • Taleopptak på telefonen er så undervurdert! Denne brukte jeg mye når jeg studerte, til å lese inn ting jeg måtte huske, og jeg bruker den fortsatt når jeg skal øve på et foredrag, spille inn en visualisering eller liknende. Helt genialt, for da kan man gjøre andre ting mens man pugger.

 

  • Den gir meg påminnelsene jeg trenger, når jeg trenger det. Det tok tid før jeg oppdaget hvor genial Påminnelser-appen på iPhonen min er, men siden da har jeg aldri sett meg tilbake. Den gjør det så mye lettere å huske ting i hverdagen, som å følge opp en kunde på et bestemt tidspunkt, rekke en deadline, sende avgårde noe til regnskapsføreren, eller bare … Huske å ta ut noe av fryseren. Viktig det og, si!

 

 

  • Den gjør det enkelt å trene. Min siste hang up er treningsappen Freeletics. Som dere vet er jeg hekta på ute- og hjemmetrening om dagen, og denne appen gir meg motiverende påminnelser og poeng hver gang jeg trener. Den blir gull å ha med seg på ferie, en mulighet jeg ikke hadde hatt uten smarttelefonen. Love it!

 

Jada, telefonen kan absolutt gi noen bieffekter som ikke er like kule, som møtedeltagere som scroller på Insta underveis i en presentasjon eller folk som kolliderer med lyktestolper på gata. Jeg anbefaler alle å laste ned appen Moments slik Marie gjorde her. Den ga meg en aha-opplevelse, og siden den gang har jeg fått et mer bevisst forhold til hvordan jeg skal bruke telefonen min. Nå føler jeg at jeg høster alle fordelene ved den, uten å dra med meg ulempene.

Og tenk, da:

Vi har kart over hele verden i lomma, vi kan komme i kontakt med hvem vi vil på et par sekunder, mange av oss kan stikke på hytta og gjøre nesten alle jobboppgaver fra telefonen, vi kan swipe oss til en spontandate fra Tinder, vi kan ha videosamtaler med bestemor på andre siden av landet, vi får tilgang til gratis nyheter og kan følge de store hendelsene live, vi kan bestille kjole med hurtiglevering når vi kommer på at det er en fest til helgen, kan ta 124 selfies mens vi venter på bussen, får umiddelbar kontakt med andre når vi trenger hjelp og vi får et kontaktnett generasjonene før oss bare kunne drømme om.

Sorry, Nokia 3310, men opp mot dette er det ikke nok å by på Snake (jeg kan vel bare laste ned Snake uansett når jeg tenker meg om).

Marie avsluttet sin videodagbok med å si følgende:

«Hei, jeg heter Marie Wolla. Jeg er veldig avhengig av smarttelefonen min, og det gjør meg ingenting å si det!»

Jeg er enig. Så lenge du husker å se folk i øynene og holder deg unna lyktestolper, så tenker jeg at du skal fortsette å pleie forholdet til din elektroniske BFF. Den er jo ganske så fantastisk.