Marie Wolla

Take away-fella

7. mars 2017   |   Kommentarer

«Hei, jeg vil gjerne bestille take away!»

«Ja, hva vil du ha?»

«Jeg vil ha seksten biter spicy laksemaki, to vårruller og stekte nudler – takk!»

Det er offisielt to måneder siden jeg flyttet til byen. Da jeg flyttet hit hadde jeg store ambisjoner om å bli en ultrasunn versjon av meg selv. Det startet greit. Jeg planla matuken min, kjøpte råvarer og lagde middager fra bunnen av. Jeg ble overrasket da jeg så hvor mange frysepizzaer venninnene mine spiste i uken, og jeg koste meg med tanken over at jeg aldri skulle havne i samme fella. Er det mulig å være så naiv…

En uke senere kom den første smellen; jeg hadde hatt en superstressende dag, og hadde ikke tid til å lage meg middag. Da var løsningen veldig enkel; jeg googlet meg frem til nærmeste take away sjappe og bestilte kveldens måltid. Jeg måtte ikke kutte opp én eneste grønnsak. Det eneste jeg trengte å gjøre var å vente i ti minutter, gå noen meter utenfor døren min og bære en pose med ferdiglaget mat med meg hjem.

Og her sitter jeg, to måneder (og minst 20 take away bestillinger) senere og lurer på hvor alle pengene mine har blitt av, og ikke minst hvorfor favorittbuksene mine ikke passer lenger. I tillegg finner jeg stadig vekk utgåtte matvarer i kjøleskapet som jeg har kjøpt i den gode tro at det skulle bli et måltid ut av det.

Det første problemet er tilgjengeligheten. Før jeg flyttet til byen måtte jeg i gjennom berg og dal bare for å komme meg til nærmeste matsted med take away. Nå har jeg minst ti alternativer rett utenfor døren. Andre problem er selvfølgelig latskap. Noen dager er det ekstremt fristende å betale noen andre for å lage maten for deg. Det er lett å tenke at man kan ta seg råd til det av og til, men når det plutselig blir noe man gjør flere ganger i uken, har det bikket over grensa.

Jeg har derfor bestemt meg for å sette ned foten. Nok er nok! Om jeg spiser en rett til med greasy eggenudler, så kommer det til å tyte ut av ørene på meg. Fra og med i dag skal jeg lage middagen min selv – om det så betyr at jeg må ty til et par brødskiver på de dagene der jeg ikke har tid til å være superkokk. Hvem er med meg?