Christina Fraas

Started from the bottom, now we here!

12. februar 2018   |   Kommentarer

Fra et svart hull til et fargerikt paradis


En ting jeg ikke har tenkt på, er at det har kommet nye lesere hit siden i fjor! Så når en av dere nå spurte meg om historien bak Kirsebærhagen tenkte jeg det var på tide å fortelle den igjen.

For halvannet år siden jobbet jeg som kreativ leder på Aker brygge. Jeg var samboer på tredje året i Vika, og etter fire år sammen var det på tide å ta neste steg; kjøpe felles leilighet! Wow, som jeg gledet meg. Finansieringsbeviset fra banken var i boks og etterhvert var det visninger hver eneste helg. Fremtiden så veldig lys ut. I noen uker hadde jeg også følt at det var på tide å flytte på seg i jobbsammenheng, så jeg valgte før sommeren å si opp jobben for å finne en ny.

På torsdag la vi inn et bud på en av trehusene på Rodeløkka i Oslo. Et skikkelig drømmested for alle som liker et hjem med sjel! Men fredagen etter bestemte min samboer seg for å iskaldt gjøre det slutt. På ti minutter gikk vi fra drømmer og planer, til et stort intet uten hverandre. Og grunnen? «Dette er ikke fremtiden, jeg vet ikke hva mere jeg skal si«. På meg kom det som et sjokk! Hvordan kan man isolere følelsene sine så godt, at ens nærmeste ikke ser noe slikt komme? For ikke å nevne; å begi seg ut på et så stort prosjekt som boligkjøp dersom man ikke er sikker.

Dette var lyn fra klar himmel.

Lamslått pakket jeg en bag og forlot vårt felles hjem. Påfølgende mandag fikk jeg beskjed av megleren på Rodeløkka at vi var de siste budgiverne, og vi bød over takst. På tross av dette ville ikke selgerne ta imot budet. Og siden alle bud er bindende – var dette ren flaks! Det skjer jo stort sett adri at selger ikke aksepterer et bud sålenge det er over takst. Den neste uken gikk jeg på jobb i en slags tåke. Alle bygninger føltes vanvittig høye, alle stemmer føltes bråkete, det føltes som om jeg var utenfor kroppen min og så alt fra et annet sted.

Dagene på sofaen hos mamma med et alltid-fullt-rødvinsglass gikk fra destruktive timer til en følelse som sa «the show must go on!». Det var liksom helt uaktuelt at den berusende følelsen av at «noe nytt skal komme», bare skulle skrus AV fordi jeg ble dumpa! En dag gikk jeg en tur forbi Kirsebærhagen som lå til salgs på Finn.no. Pappa og jeg listet oss inn i hagen og smugtittet inn av vinduene.

Herregud så falleferdig – men likevel hvilte det en stor magi der, med så mye potensiale og muligheter.

Jeg gikk fra å være tilsynelatende lykkelig samboer i en nydelig Frognerleilighet, med lederstilling og medlemskap på det lokalet spaet – til å være singel, arbeidsløs og hjemløs på to uker. Plutselig var jeg fri fra alt som knyttet meg til denne trygge tilværelsen, og det som skulle vise seg å bli min fremtid var noe helt annet. For plutselig var jeg huseier. Jeg – alene! En gigantisk gjengrodd hage, en gammel knirkete port med doble dører og en trehytte hvor det regnet inn av taket! Handlingskraft, kreativitet, familie, mestringsfølelse og frihet ble min redning.

Og der begynte eventyret i Kirsebærhagen. Vil du lese om de første dagene mine og dagbok fra denne tiden er det bare å bla langt tilbake i arkivet under «personlig».