Karine Thyness

Da jeg prøvde å fake en forelskelse

20. februar 2017   |   Kommentarer

Karine 19 år: Jeg var beinseriøs på jobben, dro innom skolen når det passet meg, og hadde gjerne et glass musserende i hånden på kveldstid. Jeg sa ofte ja takk til et kyss rundt stengetid, men dro alltid alene hjem til hybelen min eller ble med til en venninnene med gjesteseng i kollektivet. Min interesse for menn varte sjelden lengre enn i ti minutter.

Innkommende SMS: Vi må møtes igjen 😉
Utgående SMS: Beklager, har noe annet på gang. Men hyggelig å møtes!

Jeg var flink til å få folk interesserte, og jeg var flink til å sno meg unna igjen. Faktisk var jeg så lenge singel, at mamma en dag bestemte seg for å gjøre det lettere for meg å komme ut av skapet.

– Det er heeelt greit om du liker jenter, vet du? sa hun.

Da tenkte jeg at tiden var kommet for å få seg en kjæreste likevel. Selv om det virket slitsomt.

Han var ganske høy og ganske mørk, hadde de riktige interessene og spilte bra musikk i bilen. Han hentet meg alltid ved døren, og han tok meg med på kino og restauranter. Fy flate, tenket jeg, dette er voksenlivet. Kjæreste, bil og restaurant – hva sier du nå da, mamma?

Jeg husker at jeg egentlig ikke likte så godt å holde hånden hans, men samtidig likte jeg veldig godt å se refleksjonen av at vi leide mens vi gikk forbi butikkvinduene på gaten. Det var et bilde jeg likte å være i.

Han snakket ganske ofte om sin tidligere kjæreste, og jeg tenkte at det var litt fint. At vi kunne være så åpne med hverandre, liksom. Jeg hadde ingen ekser å fortelle om, men smurte på tjukt om de mennene jeg hadde datet, så det skulle høres ut som jeg visste hva jeg dreiv med.

Og så kom Valentine´s Day. Og endelig skulle jeg eie den dagen! Vi skulle på en ny restaurant, men først: Jeg skulle få en gave. Vi gikk hånd i hånd mot Steen og Strøm, der jeg skulle velge ut en parfyme. Damen bak kassa spurte om vi trengte hjelp, og han svarte: Vi skal finne en ny parfyme til kjæresten min. Jeg fniste for meg selv hver gang jeg hørte ham si høyt at jeg var kjæresten hans. Da føltes det som jeg var i en film, og selv om jeg ikke var helt tilstede i den, så likte jeg overraskende godt å spille en av hovedrollene. Etter en halvtime på Steen og Strøm hadde jeg hendene fulle av papirlapper med ulike parfymer, og omsider bestemte jeg meg for å gå for Silver Rain fra La Prairie.

Men du, hva med denne, da? spurte han fra sidelinjen og sprayet Dior J´adore på håndleddet mitt.
Uh, den lukter dritt, svarte jeg.

Først ble han stående og se ned på Dior-flasken med tomme øyne og halvåpen munn. Deretter så han opp på meg. Han så like såret ut som han kanskje ville ha gjort hvis jeg hadde revet hjertet ut av brystet hans og vridd det rundt som et vått håndkle.

Det gjør den ikke, dette er verdens beste lukt, svarte han stramt.

Han flakket med blikket. Jeg studerte ansiktet hans, han var blitt rød i kinnene.Og den dumme Dioren lå og dirret mellom oss i lufta. Og slik sto vi en stund, før jeg hvisket:

– Kan det være slik at dette er parfymen som eksen din brukte, og at du nå prøver å få meg til å lukte som henne?

Jeg har ganske god intuisjon.

Vi gjennomførte middagen, og hver gang jeg løftet vinglasset mot munnen fikk vi duften av eksen i fleisen. Dagen etter gjorde vi det slutt. Vi faket for hverandre at vi tross alt syntes det var ganske trist at vi ikke skulle være sammen mer, men innerst inne visste vi begge at det var en lettelse å slutte å fake at vi var lykkelige.

Processed with VSCO with a5 preset

PS: Det kjærestegreiene ordnet seg veldig bra litt seinere.