Felicia Noelle

Oppskriften på å være ensom

15. mai 2017   |   Kommentarer

«The art of being lonely»

Å være ensom for meg handlet aldri om å ikke ha venner. Ensomheten for meg innebar å bli ignorert av dem som jeg trodde brydde seg om meg. Å være ensom for meg var å følelsen å ikke fylle dette tomrommet. Å være ensom for meg var å ikke ha noen som kunne holde rundt meg og si: «dette ordner seg. Uansett». 

Selvstendighet. Vi er oppdratt til å være sinnsykt selvstendige. Vi skal være pliktoppfyllende, vellykket, engasjerte og flinke. Dette gjør oss ikke mer åpne, men mer lukket og kynisk. Fasaden blir tjukk, og vi klarer ikke å slutte å lyve til oss selv, eller for andre. Vi hyller dem som velger å være åpne om sine indre demoner, samt at vi gjør det enda mer tabu å prate om åpent. «Å ha angst er jo SÅ trendy nå, liksom. Alle har det» er ofte reaksjonen man får. Resultatet blir til ensomhet. 

Jeg var bare 17 da jeg først følte meg ensom.

«Jeg drar ikke før du forteller meg hvorfor du skulker skolen, Felicia!» sa min daværende bestevenninne. Venninnen min hadde sett meg snike ut av engelsktimen, og klarte å ta meg igjen midt i skolegården. Det var ikke sjans at hun kom til å la meg gå med mindre jeg fortalte hvorfor jeg hadde hatt så høyt fravær i løpet av de siste to månedene. «MEN SI DET DA, FELICIA! Du kommer jeg aldri på skolen, og når du først gjør det – så drar du bare! Hva er det?» sa hun til meg. Til slutt knakk jeg. «Jeg vil ikke mer» sa jeg stille. «Hæ? Hva er det du ikke vil?» sa hun, og så forvirret ut. «Leve. Jeg orker ikke å leve mer. Jeg har det vondt innvendig, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg vil gråte hele tiden» sa jeg, og kjente tidenes klump i halsen. Uttrykket til venninnen min gikk fra å være alvorlig, til at hun gråt. Hun gikk mot meg, og vi gråt sammen. Jeg og henne, midt i skolegården.

Hun foreslo at jeg skulle si det til noen. «Du burde si det til resten av gjengen. Vi støtter deg jo, uansett!» sa hun og gav meg en klem. Hun hadde jo rett. Jeg følte jo at jeg hadde den beste venninnegjengen noensinne. De kunne jeg stole på. De kunne jeg fortelle hvorfor jeg følte meg så ensom, og hvorfor jeg hadde denne mørke skyen over meg. De kom til å være der for meg, gjennom godt og vondt. Men slik ble det ikke. De fryste meg gradvis ut, og til slutt – mistet jeg dem. Ord kan virkelig ikke dekke hvor ensom jeg følte meg den gangen. 

Vi er fortsatt redde for å si hvordan vi har det. Vi er livredde for å bli ansett som «rare» eller «hun syke». Istedenfor er det mye lettere å bare feie følelsen under teppet og late som om alt er greit. Dette gjør bare til at ensomheten vokser, og at vil isolerer mer selv enda mer. Kan vi ikke bare ta et dypt pust, lukke øyene og si ting som de er? Kan vi ikke bare glemme denne falske fasaden vi har skapt for oss selv, åpne oss og ta imot kjærligheten som man får tilbudt? 

Jeg takler ensomheten min annerledes enn jeg gjorde som en 17-åring. Noen dager ser jeg det som en utfordring, og sier: «i dag skal vi faen meg komme godt overens. Bare du og  jeg» mens jeg gliser overlegent til ensomheten min. Andre dager er det en påkjennelse av å være ensom. Verden føles mørkere, og tiden føles treigere.

Likevel påminner jeg meg selv om at jeg ikke er alene.