Jørgine Massa Vasstrand

Om noe setter slike situasjoner ting i perspektiv…

17. juni 2017   |   Kommentarer

Jeg var veldig i tvil om jeg skulle reise. Om det var innafor å slippe alt jeg hadde i hendene. Reise fra ungene, jobb, avtaler og forpliktelser.

Selv om min verden fikk et lite jordskjelv, fortsette jo alt som normalt rundt meg. Forventningene og forpliktelsene var de samme.

Men i det jeg så pappa ondsagsmorgen gikk det opp for meg at alt jeg ikke fikk gjort, alt jeg ikke fikk levert, alt jeg ikke fikk være tilstede på, var uvesentlig. Klumpen i magen ble mindre. Den dårlige samvittigheten forsvant, og igjen var kun redselen for hvordan det ville gå med pappa.

Pappaen min som lørdagskveld fikk akutt vondt i magen, var på vei i seng, men ble overtalt til å reise til sykehuset.

Ikke lenge etterpå lå han på operasjonsbordet med hjerteinfarkt.

Det ble utført noe som heter angioplastikk, som er en behandlingsform der man ved hjelp av et ballongkateter inne i en blodåre utvider/åpner blodåren ved å blåse opp ballongen, såkalt blokking.

Tirsdag starter rehabiliteringen, og om 20 dager skal han gjennom enda en angioplastikk.

Bryllupet vil han nok ikke kunne komme hjem til.

Men om noe setter slike situasjoner ting i perspektiv. At vi ikke blir fulltallige på den store dagen skal jeg takle, bare alt går bra. Bare jeg får beholde de jeg er glad i.

Nå er vi på vei hjem. Guttene sover, jeg sitter å tørker tårer. Definitivt den mest emosjonelle og ikke minst dramatiske av oss.

Tross omstendighetene har vi hatt noen fantastiske dager. Vi har vært med pappa når han har hatt energi til det, og ellers har vi koset oss med resten av familien.

Jørgine♥