Pia Seeberg

Om frykten for å ikke være god nok

10. oktober 2017   |   Kommentarer

Denne følelsen, frykten, tror jeg mange opplever både iløpet av en måned, en uke og til og med en dag. Man bekymrer seg for å ikke strekke til, og sammenlikner seg med alle de andre som klarer gitte oppgaver «så mye bedre enn deg». For min del er dette scenarioet mest synlig i treningssettinger, både for meg selv, men også når jeg jobber med kunder.

I morgen reiser jeg på treningstur til Tenerife, sammen med mannen og en gjeng andre sprekiser fra CrossFit-senteret der vi trener. Jeg gleder meg såv mye, og er så glad for å endelig få en hel uke med mannen etter mange uker på farta og borte fra hverandre. Ikke minst er vi en super gjeng som reiser, og sol, sommer, mat og trening vet jeg jo at aldri slår feil. Men, det er klart det er noe nervøsitet knyttet til dette også – min første CrossFit-tur liksom, uten kontroll på det meste. Denne gangen er det jeg som er deltaker, og noen andre styrer program, gjennomføring og ikke minst.. treningsøktene.

Over ser dere noen bilder fra stedet vi skal til. Ved første øyekast ser det ut til at vi skal til et blodseriøst treningssenter, og noe av det første vi skal gjøre er svømming. Og da mener jeg ikke plasking i saltvannet med paraplydrinker og baderinger, for å si det sånn..

Jeg er ingen svømmer, og ikke har jeg lagt ned særlig med arbeid for å bli det heller. Selvfølgelig kjenner man da på følelsen av å være redd for å møte opp og bare viirkelig ikke få det til (som forøvrig er ganske reell i dette tilfellet). Men vet du hva – den følelsen har jeg lært meg selv å drite i. Og den evnen unner jeg deg også.

Vi er alle nødt til å prøve noe nytt for å utvikle oss. Eksempelvis – i mitt tilfelle legger jeg lista ekstremt lavt når det kommer til svømmingen, og tenker jeg skal være fornøyd bare jeg møter opp og gjennomfører. Jeg får bonuspoeng hvis jeg tvinger på meg en badehette og svømmebriller, haha. På den måten tar jeg ansvar for egen mestringsfølelse, og velger å ha fokus på meg selv, fremfor «alle» andre. Jeg forholder meg til min egen målestokk, og ingen andres. Alle har nok med seg selv uansett, og du kan banne på at hver eneste en har sine bekymringer og greier de stresser over. Man bruker altså energi i situasjonen uansett, men forskjellen er om denne energien brukes på noe produktivt (fokus på deg, ditt og det du har kontroll over) eller destruktivt (hva gjør alle andre? Hvor flinke er de? Ser de på meg?).

Jeg opplever at det ikke alltid trenger å være så vanskelig å endre tankegangen når det kommer til følelser som dette, men det krever én viktig greie: bevissthet. Bevissthet – endre fokus – prøve – lykkes/feile – evaluere, altså ta med deg det positive, lær av det negative – understrek mestringsfølelsen, altså, hva var bra – gjenta.

Gjenta, gjenta, gang på gang, til du har bevist for deg selv at det å prøve noe nytt er ganske så ufarlig, og mest av alt en kilde til å ha det moro, utvikle deg, bli mer robust og bli bedre kjent med deg selv. Erfaringsmessig blir det lettere med tiden, men heeelt chillpill vil det nok aldri være – det er jo litt av sjarmen ved å tråkke ut av denne beryktede komfortsonen.

Husk på det! Så skal jeg gjøre det samme når jeg plasker avgårde i et olympisk basseng sammen med et tjuetalls andre gærne CrossFit-folk – hjelp 😂

Skriver litt mer om turen vi skal på i morgen. Nå venter senga, etter en lang dag på farta med morgenjobbing i heimen, innspilling av Treningspodden, og deretter en innspilling og treningsøkt i kombinasjon, sammen med de fine folka hos Technogym. Fikk vært på Ullern Treningssenter for første gang også, der var det jammen meg fint.

Men hei, mer om det senere – nå er det natta ❤️