Karine Thyness

Når eksen banker på døra…

23. februar 2017   |   Kommentarer

… Og spør om vi kan gå tilbake til slik det var. Vi hadde det jo fint, hadde vi ikke?

Egentlig har jeg gått videre for lenge siden, jeg har fått meg noe mye større, sterkere og bedre nå. Men likevel, nå når han står foran meg og jeg får tilbake minnene av hvor trygt og godt vi hadde det, så er det umulig å ikke bli litt sjarmert.

Litt sånn føles det, når jeg leser de nye detaljene om comeback-versjonen av Nokia 3310.

I følge den kinesiske siden Vtech blir 2017-modellen lik originalen designmessig, men den vil bli litt tynnere og lettere. Skjermen får farger, men skal fortsatt være lavoppløst, for her skal batteriet vare lenge (altså, SJOKKET, da man fikk sin første iPhone og måtte begynne å lade hver natt.) Den vil ha like knapper som originalen (savner fortsatt å kunne skrive SMS-er med høyrehånda uten å måtte se på telefonen), men i litt mindre størrelse, i følge ryktene. Og det forventes at Nokia presenterer relanseringen på MWC-messen i neste uke.

Det er noe i meg som sier at det kunne ha vært en god idé å gå tilbake.

Jeg kunne kanskje hatt godt av å gå tur uten å høre på podkast og svare på mail samtidig. Det hadde vært deilig å ikke sjekke nyhetene hvert tiende minutt i frykt for at Trump har sagt eller gjort noe nytt. Jeg kunne ha begynt å lese bøker igjen. En gang i tiden strikket jeg, til og med.

På den annen side virker det umulig for meg å ikke følge med på mail, sosiale medier og nyheter gjennom det meste av våkentiden min. Da må jeg eventuelt leve et helt annet liv enn jeg gjør nå, med en annen jobb og en mer langsom livsstil. Jeg kunne kanskje ha flyttet ut til hytta vår på Brønnøya, der er det bilfritt og stille og deilig. Samtidig er det bare en liten fergetur unna Sandvika utenfor Oslo, så jeg kunne ha handlet mat og møtt folk et par ganger i uka. Så kunne jeg ha startet på min første bok og tatt kunstbilder.

Men jeg vet ikke, jeg. Kanskje bare la det ligge.