Jørgine Massa Vasstrand

Men hvem har barna?

18. juni 2017   |   Kommentarer

Når jeg er ute å reiser får jeg stadig vekk spørsmål om hvem som har barna. ”Er det mammaen din?” ”pappaen deres?”…

For det som er helt opplagt for meg, er ingen selvfølge for andre.

At Morten er hjemme med de er egentlig få som gjetter seg til.

Men det er han altså, og slik har det vært siden den dagen han ble en del av vår familie.

Han smører matpakker, leverer, henter, lager middag og tar kveldsstellet akkurat like ofte som meg. Vi har aldri diskutert hvem som skal gjøre hva eller hvor stor del han skal ta i livet til ungene.

Hvor mye ansvar som ligger på han har heller aldri blitt tatt opp.

Fordi det aldri har vært nødvendig. Fordi det ikke har vært noe å lure på.

Morten valgte ikke bare å dele livet sitt med meg, han valgte å dele det med barna mine også.

Han sa det så fint selv, helt i begynnelsen, ”det beste med deg Jørgine, er at du er tre”.

Og slik jeg er satt sammen, hadde ikke noe annet vært godt nok.

Jeg trengte en som ville ha hele pakka. En jeg kunne dele de som betyr aller mest med. En som gikk inn med armer og bein. En som ville bli en del av oss og alt som fulgte med.

Morten er ikke barnevakt når jeg er bortreist. Morten er hjemme, sammen med barna. Han er like mye basen deres som jeg er. Jeg har aldri følt at jeg må spørre om det er ok at han holder fortet når jeg ikke er der. Slik er det bare. Det er slik vi begge ville ha det.

Jeg er klar over at ikke alle har det slik, at andre ønsker å holde ting litt mer separat. Men barna er hos oss 80 % av tiden og en passiv part som bare var interessert i ”mamma” hadde aldri funket.

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fant en som hadde samme syn på det som meg. Jeg føler meg heldig, og stolt over det vi har fått til. Mest av Morten som gikk fra singel ungkar uten noen særlige forpliktelser, til familiemann som betaler barnehageregninger og smører skiver med leverpostei ”like a boss”.

Mamma ropes like ofte som Morten. Vi får like mange dører smelt i tryne. Like mange klemmer. Hvilken armkrok de kryper inn i om natten er tilfeldig, og hvem de vil ha trøst av når tårene triller skifter fra dag til dag.

Vi deler de samme gledene, redslene, irritasjonene og kjærligheten for Filippa og Sokrates. Og vi er heldige, alle fire, som har hverandre.

Jørgine♥