Kristin Edvardsen

Hvorfor SA jeg det?!

28. februar 2017   |   Kommentarer

Fredag klokka 17:24

Jeg står på H&M med et denimskjørt i hånda og lurer på om det skal bli med meg hjem eller ikke.

«Kristin!» hører jeg en stemme bak meg si. Jeg snur meg og får øye på en gammel bekjent som jeg ikke har sett siden vi drakk lunkne parkpils sammen iført hver vår røde russedress. Vi klemmer.

Hun: SYKT lenge siden!
Jeg: VET! Hvordan går det?
Hun: Det går bra. Hva med deg? Noe nytt og spennende som skjer i livet ditt om dagen eller?

Hun setter øynene i meg. Gir meg det forventningsfulle «nå håper jeg hun leverer på samtalefronten»-blikket.

Stillhet.

Jeg: Nei, du veit … I går gikk vaskemaskinen min ad undas. Utrolig hvor fort det hoper seg opp med kopper og krus på kjøkkenbenken, altså. Og på onsdag var jeg sammen med en venninne som akkurat har fått hjertet sitt knust av verdens verste fyr. Det krevde noen glass rødvin, kan du si.

What?! Hvorfor i all verden sa jeg det? Nå står jeg her og gjør det igjen. Babler i vei i en meningsløs monolog for å fylle stillheten og «by på meg selv». STOPP!

Det klarer jeg selvfølgelig ikke. Neida. Fortsetter i en stund til; om at det er godt det endelig er fredag og helg, at uka har vært lang og hektisk, men at «det selvfølgelig er gøy, det óg».

Stillhet.

Jeg: Så det … Og med deg? Alt bra?
Hun: Ja. Fint. Har nettopp begynt i ny jobb. Det er gøy.

Praten fortsetter med et par fraser til før vi klemmer igjen, avtaler at vi «må ta en kaffe i nærmeste fremtid» og går hvert til vårt. Igjen står jeg med en tørr munn, et oppgitt ansikt og et denimskjørt jeg har bestemt meg for at jeg trenger nå.