Karine Thyness

Helt speisa

23. februar 2017   |   Kommentarer

I dag hadde jeg en helt perfekt dag, helt til NASA proklamerte at de har funnet et nytt solsystem.

Tidligere på dagen:

T-banen opp til Frognerseteren. Spenne på seg de nye skiene. Suse nedover bakkene mens jeg hele veien hyler et ubestemmelig «ææææææ» i krysningspunktet mellom skrekk og lykke. Fordi jeg vet at jeg ikke klarer å bremse, så andre folk i løypa må bare selv forstå at de må skygge banen når jeg kommer.

Et sted mellom Frognerseteren og Midtstuen slaker løypa ut, skogen åpner seg, og jeg ser utover hele Oslo. Hjertet pumper, jeg er kald i kinnene og varm i hjertet. Og jeg tenker: Nå er jeg on top of it. Livet, jobben, kroppen – alt har det bra nå.

Men så kommer NASA på banen, sånn i 18-draget.

Jeg har middagsgjester, vi spiser og prater og har hvilepuls. Helt til en fyr rundt bordet drar opp mobilen og sier: «Jeg må bare se dette, NASA har pressekonferanse om sine siste funn nå.»

Og resten av kvelden får samtalen en ny dimensjon. Vi snakker om de syv nye planetene, som ligner på jorden. Vi snakker om reisen over, som vil ta over 200 år, og hvordan det må skapes et eget samfunn på et romskip som reiser til menneskenes nye jord. Vi snakker om gravitasjonskraft og lysår og dvergstjerner og shit.

Og det freaker meg helt ut.

Jeg liker å se opp på skyene som hviler på himmelen over huset jeg bor i, uten å tenke at det finnes planeter og dvergstjerner og galakser og greier over der. Jeg synes det er stort nok å se utsikten over Oslo, jeg vil helst ikke se bilder av universet. For på det bildet er jeg bare et støvkorn.

Og da blir det så rart å tenke på at det lille støvkornet som er meg går her nede og tenker på at den samtalen jeg hadde med naboen her om dagen var dyp, at det ene prosjektet jeg jobber med vil bli betydningsfullt, eller at jeg har forstått mine egne behov enda bedre etter jeg tok en slags personlighetstest. Det virker plutselig rart at jeg bor i et hus, at jeg snakker et språk, at jeg har en gaffel i hånden og at jeg gleder meg til neste skitur. Med ett virker min tid så kort, og jeg så liten.

Så jeg gjør det eneste fornuftige. Jeg minner om at vi ikke har mobiler ved spisebordet, setter frem desserten mellom oss, og dreier samtalen over på meg selv igjen.