Kristin Edvardsen

Hei. Vi må snakke.

14. september 2017   |   Kommentarer

– Jeg er redd, sier Julie inn i telefonen.

For et par minutter siden tok hun kontakt med en venninne hun ikke har snakket med siden ungdomsskolen. Grunnen er et Insta-bilde ungdomsskole-venninnen la ut for en stund tilbake med teksten: «Vinteren 2016 tok jeg en celleprøve som påviste kreftceller. I løpet av kort tid ble jeg operert og erklært kreftfri. Hadde jeg ventet lenger, hadde situasjonen vært helt annerledes. VÆR SÅ SNILL, IKKE VENT!».

I det sekundet Julie selv fikk påvist celleforandringer, kom hun på det Insta-innlegget, og følte et umiddelbart behov for å snakke med det velkjente ansiktet som har hoppet paradis i samme skolegård, danset på det samme utestedet, og nå har opplevd den samme ventingen og uroen som henne. Julie prøver å la ordene hun hører klistre seg til hjernebarken, som et beskyttende skjold mot ekle tanker: «Celleforandringer er ganske vanlig, Julie». Og: «Det går bra. Veldig ofte går det bra».

Den gamle skolevenninnen Julie har ringt til er en venninne av meg. Historien får jeg høre dagen etter, når hun forteller hvor mye det betydde å bli kontaktet. Hvor godt det var å snakke – ikke bare fordi de deler så mange av de samme følelsene, men fordi hun faktisk ble spurt rett ut om hvordan det var å gå igjennom det hun gjorde. Hun sier at mange venninner har latt være å spørre. Jeg føler meg truffet. Har jeg spurt nok? Har jeg egentlig spurt i det hele tatt? Hun sier det handler like mye om at hun ikke har tatt det opp selv. At hun tok mangelen på spørsmål som en indikasjon på at de rundt henne ikke ville prate om det. Men så kan det jo hende at vi rundt henne har følt det samme fordi hun har vært stille? Hun sier at det ikke spiller noen rolle lenger. Nå skal hun spørre og snakke om det så ofte hun kan.

Siden sjekkdeg-kampanjen ble lansert av Kreftforeningen i 2015 har tusenvis av jenter oppfordret andre jenter til å ringe fastlegen og ta en celleprøve, og fortellingene deres florerer. Mer enn 40.000 jenter og gutter har tatt i bruk Kreftforeningens sjekkdeg-ramme til profilbildet sitt på Facebook. Sterke og store stemmer som Sophie Elise og Jenny Skavlan har benyttet seg av sin påvirkningskraft til å forsterke budskapet om viktigheten av å ta en celleprøve ved å selv dele sine historier. Og Thea Steens historie er selve kroneksempelet på hvordan én persons åpenheten kan ha en så enorm gjennomslagskraft.

Vi i Det Nye har opplevd et vanvittig verdifullt og rørende engasjement fra lesere som har delt opplevelser, og som liker, kommenterer og tagger venninner i innlegg som omhandler #sjekkdeg. Blogginnlegget «Gynekologen ringte og hjertet stoppet» som ble postet på Denye.no forrige uke ble raskt til ukas mest leste og likte innlegg, og handler om prosessen fra det øyeblikket De Nye-profil Christina Fraas fikk skrekksamtalen alle jenter frykter om påviste celleforandringer, til hvordan det faktisk var å sitte i gynekologstolen.

– Jeg er nervøs, sa jeg til legen.
– Det er jeg også, svarte hun meg.
Og det var de ordene som gjorde at jeg følte meg i trygge hender.

Blant de ferskeste tilbakemeldingene vi har fått fra lesere er det en som sier: «Tusen takk for at dere skriver om dette. Det er lett å føle seg ensom når man står oppi det, fordi det ikke er så mange som tør å snakke om det. Og det er akkurat det vi trenger; åpenhet og ærlighet». For til tross for at mange skryter av den norske åpenheten, er det tydelig at det fortsatt er ting mange av oss, inkludert vår egen målgruppe – jenter i 20-årene, velger å ikke snakke høyt om. Selv om engasjementet er overveldende og resultatene etter #sjekkdeg-kampanjen historiske; antall unge kvinner som har sjekket seg har økt med mer enn 20 prosent, viser ferske tall at mer enn 250 000 kvinner i alderen 25–69 ikke har tatt en celleprøve de siste 10 årene. Det er urovekkende fordi vi vet at livmorhalskreft er en kreftform som tar opp til 10–15 år å utvikle.

Ikke glem at hvert eneste ord og profilbilde, hver hashtag og fortelling, hvert spørsmål og svar, er med på å gi uvitenheten, redselen, trøsten og viktigheten av en celleprøve et ansikt vi kan kjenne oss igjen i. Vær så snill, vit at DU sitter på muligheten til å være en ambassadør og en distributør av alle historier du selv har hørt og lest. Del dem. Fortell om Thea. Spør mammaen din, venninner, søstre og kollegaer om deres erfaringer. Snakk om dine egne. Ufarliggjør og aktualiser noe som for mange virker så utenomjordisk og uendelig skummelt. Og skulle det være sånn at du er over 25 år og blant dem som enda ikke har sjekket deg: Sørg for å gjøre det NÅ – for din egen del, før du snakker om det – for alle andres.