Christina Fraas

Gynekologen ringte og hjertet stoppet

4. september 2017   |   Kommentarer

Jeg fikk skrekksamtalen alle jenter frykter..


Det var en ettermiddag i midten av desember. Jeg trodde jeg hadde satt inn en tampong før jeg tok et bad, men plutselig var den ikke der lenger. Hadde den funnet veien opp i kroppens galaktiske svarte hull og forsvunnet, hvor den ville forårsake død og fordervelse fremtiden? Etter å ha gjennomført en leteaksjon av ubehagelig, gymnastisk, naken karakter uten hell bet jeg i det sure eplet og ringte etter en hastetime hos gynekologen.

«Hallo dette er Christina Fraas, vel – dette er litt flaut men…»

Gynekologen kunne betrygge meg med at jeg hadde GLEMT å sette inn en tampong før jeg tok et bad den kvelden. Når jeg først var der kunne jeg jo like gjerne gjøre noen rutinesjekker. Vanlige kjønnssykdommer, en HIV test og celleprøve. «Vi ringer deg viss det er noe». Jeg forsvant lettet ut døren – ingen gjenglemt tampong på avveie, for en lettelse!

En drøy uke senere hadde jeg hjemmekontor og fikk unna siste innspurt før juleferie, det var bitte-lille-julaften og jeg så plutselig at jeg hadde et ubesvart anrop etter å ha hentet kaffe på kjøkkenet. Legesenteret? Jeg ble forvirret er øyeblikk. Men.. De skulle jo bare ringe om noe var galt?

Celleprøven din viser grove celleforandringer, det er nok best du kommer inn for en sjekk som fort som mulig. Ordene stakk meg som kniver. Grove. Celleforandringer. Meg? Blodet mitt frosset til is! Er dette slutten på livet slik jeg kjenner det? Legen var forståelsesfull og satt opp en time allerede dagen etter – altså på LILLE JULAFTEN! For å gå skulle igjennom julen med denne usikkerheten ville tatt all styrken fra meg. Har jeg kreft? Så mange ubesvarte spørsmål, så lite jeg visste. Jeg begynte å søke på forumer etter undersøkelsen jeg skulle igjennom påfølgende morgen. En biopsi – det betyr visst at de henter ut litt vev fra livmorhalsen som legen kan se nærmere på.


Morgenen etter gikk jeg til legen som avtalt, de sa jeg kunne ta en paracet før jeg kom. Jeg tok en paralgin forte. Å sette bedøvelse «oppi der» er visst like vondt som selve undersøkelsen. «Jeg er nervøs» sa jeg til legen. «Det er jeg også» svarte hun meg. Og det var de ordene som gjorde at jeg følte meg i trygge hender. Hun mente at dersom det sto skikkelig ille til ville det se sårt og kjipt ut, mens min kvinnelige savanne SÅ i det minste frisk ut – det er gode nyheter.

Jeg skal innrømme; en biopsi er ikke behagelig. De klipper fire små biter ut av livmorhalsen. Men til gjengjeld tar det FEM minutter og kan redde LIVET ditt. Jeg gruet meg mere i forkant enn smerten ga i etterkant. Vevet de hentet ut ble sendt til laboratoriet og jeg dro hjem til jul med blod i trusa. Jeg nektet å ta sorgen på forskudd og det gjorde jeg rett i! Prøven kom tilbake rett etter nyttår og selvom jeg hadde grove celleforandringer var de IKKE et forstadie til kreft. Jeg har sjekket meg med jevne mellomrom i etterkant og alt ser stabilt ut.


Og det er det som er fantastisk. Andre steder i kroppen kan man se at man har kreft, mens i livmorhalsen kan man se det FØR man får kreft – deretter fjerne akkurat det man ser at kan være et forstadie til kreft. Og VIPS – så får du faktisk IKKE KREFT! Men det kan du ikke gjøre viss du ikke sjekker deg! Skulle det vist seg at mine celleforandringer var et forstadie til kreft hadde jeg selvsagt fått bedøvelse og operert det vekk, antagelig hadde jeg vært tilbake på jobb i normal form på bare noen dager..

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi jeg ønsker at andre jenter ikke skal vente til de potensielt har rotet bort en tampong i vagina for å sjekke seg. Og dersom telefonen kommer om at du har celleforandringer – det er IKKE nødvendigvis farlig!!

En celleprøve er IKKE vondt, få ut den jævla fingeren og ta en! #sjekkdeg