Jørgine Massa Vasstrand

Du er ikke ødelagt!

10. oktober 2017   |   Kommentarer

Jeg har en venninne. Som har kjent på kroppen hvorfor vi trenger verdensdagen for psykisk helse. For den er i dag, for de som ikke visste det.

Jeg ba henne skrive noe til bloggen, fra et personlig ståsted.

Jeg skulle ønske det hun skrev var enda mer personlig, men jeg tror ikke helt hun tørr… derfor kjenner jeg at verdensdagen for psykisk helse brått ble enda litt viktigere for meg♥

Fordi… jeg vil at du skal tørre å snakke enda mer åpent om dette! Fordi du har ingen ting å skamme deg over! Fordi du er mer enn tøff nok egentlig… men kanskje du ikke vet det helt selv enda… kanskje det må noen flere verdensdager for psykisk helse til… kanskje vi må snakke enda mer om det, bryte ned enda flere tabuer… og så håper jeg du tørr fine vennen min!

For du, som alle andre, er et perfekt eksempel på at litt knust ikke betyr ødelagt. Det betyr potensial!

Her er teksten hun skrev♥

Vi trenger denne dagen. Jeg trenger denne dagen. Jeg trenger å høre folk snakke om psykisk helse like hverdagslig som man snakker om beinbrudd og vondt i nakke, rygg og skuldre.

Jeg trenger at det er greit slik at jeg kan syns bedre om meg selv. Kanskje trenger du den også?

Jørgine spurte om jeg ville skrive et innlegg fra mitt ståsted. Problemet er at jeg ikke vet hva mitt ståsted er. Er det som en med en diagnose, en som har «slitt litt» i perioder, helsepersonell, en som «kjenner noen» eller bare en som engasjerer seg for bedre psykisk helse i samfunnet. Jeg klarer ikke å skille dem. Så i stedet for å finne mitt ståsted så blir det bare litt personlig synsing.

Jeg liker tanken om åpenhet om psykisk helse og tør dele egne erfaringer om tyngre perioder og at jeg har slitt og har hatt behov for hjelp fra for eksempel psykolog. Men å bruke ord som depresjon, snakke om diagnose og snakke om å ta medisiner det liker jeg ikke. Det sitter langt inne. Jeg stigmatiserer meg selv. Jeg er redd for å bruke ordet diagnose for jeg vet hvordan «slike som meg» kan bli omtalt. Problemet sitter i mitt eget selvbilde, jeg vet det. Men dette har ikke kommet ut av ingenting. Det har blitt formet av det jeg hører bli sagt om slike som meg. På gata, i media og i helsevesenet.

Og jeg får ikke endret synet på meg selv uten at praten endrer seg. Det har blitt bedre, men det er enda en lang vei å gå. Omtrent halvparten av den norske befolkningen vil oppleve å ha psykiske problemer en eller flere ganger i løpet av livet. Gjerne i forbindelse med store omveltninger i livet. Det berører oss alle.

For tiden har jeg det veldig bra! Jeg har funnet en balanse som funker for meg. Gode rutiner med mat, søvn og trening hjalp meg å få hodet over vannet. Gode venner og familie som var der, var trygghet og stabilitet. Jobb som gav rutiner og glede. Derfor er jeg glad for at årets internasjonale tema er arbeid og psykisk helse og at  det nasjonale temaet er «noe å glede seg over».

Jeg ønsker meg et samfunn hvor det er greit å ha fokus på psykisk helse. Et media som ikke forer oss med stereotyper. Et fordomsfritt helsevesen som behandler hele mennesket og rause medmennesker som ikke har behov for å beskrive meg ut i fra en diagnose. Jeg ønsker meg et samfunn med større åpenhet rundt psykisk helse, større aksept – for jeg kan trenge det en dag igjen. Og skal vi tro statistikken så er det en 50/50 sjans for at du kan trenge det du også. Denne videosnutten syns jeg er fantastisk fin! En er ikke knust selv om man er ødelagt, en er potensiale.

Jørgine♥