Marie Wolla

Dette er ikke en quick fix

9. april 2018   |   Kommentarer

God mandag babes!

Jeg håper dere har fått en fin start på uken. Jeg er godt i gang med ukens to-do-liste, og hovedfokuset mitt i dag er å komme i kontakt med min egen tålmodighet (som ser ut til å ha vært bortreist siden fødselen… min egen altså). For skal jeg være helt ærlig med dere: tålmodighet er ikke akkurat blant mine sterke sider. Før helgen var jeg tilbake på klinikken jeg går til for å ta min tredje kjemiske peeling. Det vil med andre ord si at huden min har vært tørr og flassete i hele tre måneder, og jeg begynner å bli smålei av at ansiktet mitt ser ut som en ørken. Huden må være litt jævlig før den kan bli bedre, og jeg vet at resultatet jeg sitter igjen med til slutt gjør alt verdt det, men jeg hadde ikke forberedt meg på at denne kuren ville ta så lang tid.

Før jeg begynte på denne prosessen, så hadde jeg hadde alltid sett for meg at en kjemisk peeling var en «quick fix». Realiteten er at man må i gjennom flere behandlinger (og vente flere uker mellom hver peeling), samt bruke syre-produkter hver morgen og kveld for å oppnå virkelig gode resultater. Det tar tid før pigmentskadene bleknes vekk, og det tar tid for kroppen å kvitte seg med døde hudceller. For én som har slitt lenge med huden, så er denne prosessen en tålmodighetsprøve uten like, men jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må ta tiden til hjelp og stole på at behandlingen fungerer.

Men sånn over på noe helt annet; er det noen av dere som bor i hovedstaden som har testet ut pokésalaten på LETT? Herregud, jeg er så frelst! Jeg har fått meg en ny rutine: hver gang jeg har tatt en peeling på klinikken på Majostuen, så stopper jeg innom og kjøper med meg en stor poké-salat med hjem. Laks, syltet rødløk, edamame-bønner, wakame og syrlig dressing. Det blir liksom ikke noe særlig bedre enn det.