Nora Angeltveit

Den flyvende tallerken

16. februar 2018   |   Kommentarer

Da jeg var 18 år, var min store drøm å bli snowboard-chick. Det vil si, en jente som er god på snowboard, tar litt triks og henger med de flinke eldre gutta. Dette var før jeg fant ut at jeg egentlig hater kulde, aldri vil tørre å trikse og har heisskrekk. Jepp, jeg faller alltid av heisen. Ikke stolheisen, heldigvis, men tallerkenheisen. Det er så forbanna vanskelig å holde balansen når man står sidelengs med beina limt fast til et trebrett. Pappa pleide å kalle meg den flyvende tallerk fordi jeg alltid falt av. Tusen takk pappa.

Jeg kom på en morsom ting som skjedde for et par år siden: Jeg var i det minste skianlegget noensinne. Det var kun ên bakke og ên heis. Denne gangen hadde jeg ingen valg; jeg måtte ta den jævla tallerkenheisen. Nå må jeg bare lære det. Jeg stapper den lille uskyldige tallerkenen mellom beina og håper på det beste. Alt jeg husker var at jeg kjente et rykk, brettet mitt satt igjen og heisen fortsatte å gå imens ansiktet mitt skrapte bortover i snøen. Jeg hører stemmer rope at de må stanse heisen. Den stopper heldigvis, men jeg er så rød i ansiktet at jeg ikke tørr å se opp. Fra magen, prøver jeg å rulle meg ut av heisområdet for å ikke lage dårlig stemning i den allerede lange køen. I det jeg ruller rundt får jeg øyekontakt med mannen i tallerkenkroken bak meg. Han virket ekstemt kjent, kjenner jeg han? Han smiler snilt til meg, men jeg ser at han akkurat har ledd av meg i skjul. Joda, jaggu var det ikke selveste kronprinssen. Kronprins Håkon. Hvor typisk er ikke det? Han som er så jovial og kjekk. Siden han er prins har han vel lov å le av hvem han vil. Jeg rødmer igjen, smiler kleint tilbake og lover meg selv å aldri ta tallerkenheis igjen.