Marie Wolla

Berg-og dalbanen

8. oktober 2017   |   Kommentarer

Voksenlivet er som en berg-og dalbane

Du vet ikke helt hva du skal forvente når du går om bord i vognen, men du setter deg gledelig inn likevel. Det kiler litt i magen, og du roper ut til verden; «Endelig! Endelig er jeg også gammel nok!»

Du sjekker sikkerhetsbeltet og får plutselig en dårlig magefølelse. Er dette trygt? Beltet er litt løst… Før du rekker å spørre noen om hjelp begynner toget å kjøre. Ingen vei tilbake nå. Det rister under deg i det vognene klatrer seg oppover i høyden. Dunk, dunk, dunk. Du er ikke sikker på om det er bråket fra skinnene, eller lyden av den stadig stigende pulsen din du hører.

Snart er vognen på toppen av stupet. Du titter utover og får panikk når du ser hvor langt ned det er til bakken. Få meg av! Dette vil jeg ikke likevel! Før du vet ordet av det raser vognen nedover sitt første stup. Du har ingen kontroll over hva som skjer, og når du treffer bunnen blir alt plutselig mørkt. Veldig mørkt. Du følte deg så vektløs i stupet, men nå er tyngden tilbake i kroppen – tre ganger så tung som vanlig. Hvordan skal jeg overleve dette?

Plutselig blir vognen kastet opp en ny høyde. Vel fremme på toppen kjenner du en deilig følelse spre seg i magen. Den flyter rundt i kroppen, og du kan kjenne at du smiler så mye at det nesten gjør vondt. Hvorfor var jeg så redd? Dette er jo den beste følelsen i verden! Ingenting kan få meg ned fra denne gledesrusen!

Og så beveger vognen seg mot et nytt stup.